Reaksjoner på min bok Vitne til vanvidd

Første opplag av min bok Vitne til vanvidd ble publisert i midten av desember 2015. Det er fremdeles mulig at det kan komme flere bokanmeldelser. Når det nærmer seg ett år etter utgivelse synker derimot sjansen for dette. I november 2016 er det tid for å oppsummere hvordan reaksjonene på min bok har vært så langt.

Journalist Birgitte Iversen fra nyhetsbyrået Norsk Telegrambyrå (NTB) fikk et eksemplar tilsendt som e-bok. Hun var profesjonell og gav min bok relativt balansert omtale.[1] Selv om noen tradisjonelle medier omtalte boka fikk den betydelig mer positiv mottakelse på nettbaserte alternative medier.

På nettsiden Document.no fikk min bok ganske positiv omtale av skribentene Kjell Skartveit og Per Steinar Runde.[2] Dan Odfjell har også nevnt den flere ganger. Hans Rustad og andre fra Document hjalp dessuten til med praktisk utgivelse av min bok på norsk.[3]

Forfatter Thomas Nydahl anmeldte min bok på nettsiden Snaphanen.dk. En annen svensk skribent, Julia Caesar, skrev en inngående og positiv kommentar på Snaphanen. Denne ble gjenpublisert på Avpixlat, en av Sveriges største alternative nettsider.[4] Jan Sjunnesson skrev også om min bok på den samme nettsiden.[5]

Det skapte voldsom debatt i de fleste norske medier da organisasjonen Fritt Ord i 2013 gav et stipend til min bok om 22. juli-saken. Per Edgar Kokkvold, daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, kommenterte sommeren 2013 at “Jeg har ikke sett én eneste avis som ikke har problematisert tildelingen, om det er på lederplass eller i form av kommentarer, leserinnlegg eller artikler. Flere har vært kritiske.”[6]

Jeg forventet på forhånd at noen medier ville slakte min bok, mens andre ville late som om den ikke eksisterer. Å tie noen i hjel er en meget gammel hersketeknikk. Den er enkel, men effektiv. At noen ville tie i hjel min bok var ikke uventet. Jeg må likevel inrømme at det var overraskende å se hvor mange som gjorde dette.

Store deler av maktelitene i det påstått humanitære Norge har gått meget langt i å gi meg et slags medansvar for det verste massemordet i nasjonens nyere historie. Man skulle tro at noen av disse menneskene i det minste ville føle en forpliktelse til å kommentere min versjon av saken. Slik er det åpenbart ikke. De fleste personene som kritiserte min bok før den var ferdig har overhodet ikke omtalt dens eksistens etter at den ble publisert.

Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, påpekte dette i juli 2016. “Debatten var livlig på forhånd, og spaltekilometerne i norske aviser om dette var mange, men da boka kom ut, var det bare et par-tre aviser som tok seg bryet med å komme med anmeldelser og kommentarer. Det er særdeles underlig,” mener Åmås. “Fjordman ble nærmest sidestilt med terroristen, både umiddelbart etter 22. juli og helt fram til i dag, selv om han så vidt jeg vet aldri har oppfordret til kriminelle handlinger eller voldsbruk,” sier Åmås.[7]

Man kan selvsagt gå ut ifra at massemediene er lei av Anders Behring Breivik og 22. juli. Et kort blikk på norske medier i forbindelse med 5-års markeringene for angrepene i juli 2016 viser derimot at dette ikke er riktig. Norske medier gav stor og meget utstrakt omtale til angrepene selv fem år etterpå. Ikke bare på datoen 22. juli, men til dels flere dager før og etterpå.

Anmeldereksemplarer ble sendt til nasjonale medier som NRK, men også til viktige regionale aviser utenfor Oslo: Bergens Tidende, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad. Jeg har ikke sett bokanmeldelse i noen av disse mediene.

3. mars 2016 utvekslet jeg e-post med den profilerte spaltisten Sven Egil Omdal. Da fikk jeg oppgitt en norsk adresse som et papireksemplar umiddelbart ble sendt til. 22. august 2016 var skolene begynt på igjen etter sommeren. Jeg sendte da følgende e-post til Omdal:

“Hei igjen. Det nærmer seg nå et halvt år, inklusive hele sommerferien, siden et anmeldereksemplar av min bok Vitne til vanvidd ble sendt til din oppgitte postadresse. Jeg har ikke hørt noe mer. Har du mottatt boka? Hvis ja, vil den bli anmeldt? Vennlig hilsen Peder Jensen.”

Jeg fikk raskt svar fra Omdal: “Hei, Ja, boken er mottatt og vurdert. Vi kommer ikke til å anmelde den.”

Jeg sendte e-post tilbake samme dag:

“En av de mest forhåndsomtalte bøkene i Norge på mange år, som omhandler den største nyhetssaken i landet etter andre verdenskrig, vil altså ikke bli anmeldt av dere. Hvem er ‘vi’ her? Er det bare Stavanger Aftenblad, eller også andre aviser?

Det ville være rimelig å høre en konkret begrunnelse fra deg på hvorfor min bok ikke skal anmeldes. Du synes tydeligvis at jeg er relevant, ettersom du anmeldte Simen Sætres dårlige bok om meg. Du omtalte meg da som ‘fascist.’[8] Du har sammenlignet meg med nazister og offentlig antydet at jeg har et ansvar for 77 mord.

Hvis du mener det finnes faktafeil angående navn, datoer eller sitater i teksten vil jeg gjerne vite dette. Da vil dette bli korrigert innen andre opplag av min bok kommer ut. Jeg må i så fall vite konkret hvilke feil det er snakk om, og på hvilken side de står.

Hilsen Peder Jensen.”

Denne gang fikk jeg ikke noe svar fra Omdal. Hans reaksjon er typisk for mange norske journalister. De påpeker ikke noen feil i det jeg skriver. De vil bare ikke snakke om det.

Omdal skrev i desember 2012 at jeg tilhører “Europas bukett av høyreekstremister, fascister, nynazister og voldsfantaster” som “bør ha vår uforbeholdne oppmerksomhet.”[9] I så fall er det merkelig at han ikke har en eneste kommentar til ei bok på flere hundre sider der jeg går nærmere inn på mine synspunkter.

Omdal har tidligere hevdet at jeg har “forsøkt å flykte fra ansvaret, landet og oppmerksomheten” etter 22. juli 2011.[10] Han har brukt ordet “ansvarlig” flere ganger om meg i forbindelse med Breiviks massemord. Jeg konfronterte ham på nettjenesten Twitter om hva han mente med ansvar for massemord. Han svarte ikke.

Sven Egil Omdal gir altså gjerne en navngitt person “ansvar” for 77 mord som han beviselig ikke var involvert i. Når Omdal ikke gjør dette belærer han ofte andre medier og skribenter om etikk og moral.

Ukeavisen Morgenbladet fikk også ett eksemplar. Samfunnsredaktør Lena Lindgren informerte om at et par skribenter var blitt spurt. Ingen av dem ville anmelde min bok.[11] Morgenbladet har tidligere skrevet mye om meg og 22. juli. En av deres journalister, Simen Sætre, har gitt ut bok om meg. Han gjennomførte ett av de mest groteske intervjuene i norsk historie. Sætre satt og lo av en person han anklaget for å ha bidratt til massemord.

Intervjuet som står i Sætres bok om meg er feilaktig gjengitt og publisert uten godkjennelse, tross gjentatte skriftlige protester. Dette er historieforfalskning. Det er dessuten en form for svindel overfor Cappelen Damms lesere. De har kjøpt boka i den tro at et påstått seriøst forlag overholder et minimum av etiske standarder.

Av alt jeg har gjort siden juli 2011 angrer jeg aller mest på at jeg gikk med på å møte Simen Sætre. Han er et skrekkeksempel på en uhederlig journalist, som smisker seg inn på et menneske med løgner og falske premisser og deretter driver grov personsjikane av ham lenge etterpå. Sætre er en av de falskeste og mest uærlige personene jeg noensinne har møtt. Jeg var dessuten sjokkert over hvor lavt kunnskapsnivå han hadde. Han var inkompetent. Det er en hån mot et annet menneske å opptre på den måten Sætre har opptrådt overfor meg. Boka Sætre har gitt ut om meg er tilnærmet verdiløs, og så dårlig at den aldri skulle ha blitt publisert.

Han hevder at det er uklare “gråsoner” om jeg er medansvarlig for massemord. I 2016 skriver Sætre fremdeles om mitt angivelige moralske medansvar for 77 mord at “Det er en stor gråsone der, vanskelig å dra klare konklusjoner.”[12] Min påstått seriøse biograf hevder altså at det er “vanskelig” å avgjøre om jeg er medansvarlig for massemord. Slike uhyrlige påstander om meg slynger Sætre rundt uten noen form for belegg. Simen Sætre har heller ikke kommentert innholdet i min bok, etter å ha fremsatt meget alvorlige påstander om meg i flere år.

Jeg har ikke hørt noen kommentarer til min bok fra akademikere som har vært kritiske mot meg tidligere, for eksempel Arnulf Hagen, Vidar Enebakk, Lars Gule eller Odd-Bjørn Fure. Det har også vært stille fra forfatter Anne Holt, journalist Hege Ulstein, tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og mange andre mennesker som kritiserte boka på forhånd. Presseveteran Jahn-Otto Johansen omtalte meg som en “neandertaler” i 2013.[13] Han har ikke sagt noe etter utgivelsen.

Øyvind Strømmen har sammenlignet meg med Sayyid Qutb, ideolog bak det massemorderiske terrornettverket al-Qaida. Strømmen har ikke funnet noen feil i min bok eller skrevet noe om dens innhold. Det har vært like stille fra folk som offentlig har omtalt meg sammen med kjente nazistiske folkemordere. Dette inkluderer Tom Egil Hverven, Tore Letvik, Jon Rognlien, Kjetil Jakobsen og Hans Fredrik Dahl.

Folk som har sammenlignet meg med dømte mordere, blant annet Stian Bromark og Thorbjørn Jagland, har heller ikke skrevet noe om mine betraktninger. Personer som Terje Emberland og Tormod Utne har offentlig gått svært langt i å gi meg moralsk ansvar eller skyld for massemord. Ingen av dem har bedt om unnskyldning etterpå eller kommentert innholdet i min bok.

Journalist Lars Akerhaug påpeker i sin anmeldelse at jeg “ble tillagt et moralsk, om ikke juridisk, medansvar for terrorangrepene 22. juli.”[14] Dette har til dels fortsatt i mange år etter angrepene. 2. februar 2016 publiserte Dagbladet et tilsvar fra meg. I stedet for å bruke et bilde av meg, som de hadde, valgte avisens redaksjon å illustrere min tekst med et bilde av massemorderen Anders Behring Breivik, med billedteksten “inspirert av Fjordman.”[15] I samme avis omtalte skribent Per Fugelli meg i august 2016 som “ABBs åndelige fører.”[16]

Høsten 2016 har jeg fremdeles ikke postadresse i Norge. Jeg har derimot vært på besøk i Norge flere ganger. Jeg har også vært innom Oslo. En gang satt det flere mennesker og drakk kaffe noen meter unna meg. De trodde kanskje ikke at jeg hørte hva de sa, men det gjorde jeg. “Er det ikke Fjordman som sitter der borte?” sa den ene. “Å ja, det er han nazisten som var venn med Breivik,” svarte den andre.

Det folk sitter igjen med hvis de bare leser overskrifter i mediene er gjerne assosiasjoner snarere enn fakta. En rekke medier har i mange år fremstilt meg nesten som en siamesisk tvilling av Anders Behring Breivik. Resultatet av dette er at en del mennesker går rundt og tror at jeg var “venn” eller “kompis” med Breivik, en påviselig falsk påstand. Dette utgjør en potensiell sikkerhetstrussel som jeg er nødt til å forholde meg til.

Norges første selvmordsbomber var den muslimske innvandreren Burhan Abdule. Abdule var også sosialdemokrat, slik svært mange muslimske innvandrere er. Han er blitt avbildet smilende da han møtte sosialdemokratenes partileder, daværende statsminister Jens Stoltenberg, på Stortinget i 2010.[17] NATOs nåværende generalsekretær har altså personlig møtt en partifelle som også ble terrorist. Dette møtet skjedde attpåtil inne i landets nasjonalforsamling.

Jens Stoltenberg har en sterkere personlig tilknytning til terroristen og massemorderen Burhan Abdule enn jeg har til terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik. Norske journalister påpeker ikke dette, på tross av at det er et dokumentert faktum.

Ikke alt er negativt, heldigvis. Skribent og tidligere skuespiller Jan Hårstad holdt 30. mai 2016 et foredrag i Oslo om innvandring og islam i Europa.[18] Dette ble holdt for et overveiende venstreorientert publikum. Hårstad nevnte at jeg satt i salen. Folk klappet spontant da de hørte det. Dette kom genuint overraskende på meg. I 2011 ble jeg mer eller mindre jaget ut av Norge. Fem år seinere ble jeg applaudert av et venstreorientert norsk publikum. For første gang streifet tanken meg på at jeg kanskje en dag kan flytte tilbake til Norge.

Det har åpenbart skjedd en mental endring i løpet av disse årene. Mange er bekymret over migrantpresset og en bølge av islamske terrorangrep. Til gjengjeld ser de at Anders Behring Breivik er en svært spesiell person.

Flere mennesker har oppfordret meg til å saksøke for noen av de verste uttalelsene som har vært publisert om meg etter 22. juli. Etter det jeg er blitt fortalt er det tre års foreldelsesfrist på injuriesaker i Norge. Dette betyr at det nå er for seint å saksøke for mange av de verste sakene i mitt tilfelle.

Jeg har seriøst vurdert å saksøke for ærekrenkelse flere ganger. Seinest sommeren 2016 satt jeg og diskuterte med en norsk advokat et mulig søksmål mot Thorbjørn Jagland, tidligere statsminister og nåværende leder for Europarådet. 1. august 2013 skrev Jagland i Dagsavisen at å gi bokstøtte til meg nesten er som å gi mikrofoner til massemorderen Breivik. “Forskjellen er bare at der Fjordman skriver, handlet Breivik.”[19]

Dessverre er injuriesøksmål ofte vanskelige å vinne og innebærer en betydelig økonomisk risiko. Prosessen kan dessuten ta mye tid. Hvis man har et valg bør man helst unngå rettssystemet. Jeg har fulgt den langvarige injuriesaken i Danmark mellom professor Bent Jensen og Jørgen Dragsdahl. Slike saker krever mye krefter som kunne ha vært brukt til noe annet. Å slite ham ut i retten kan være en effektiv måte å knekke et menneske på.

Jeg har kun ett liv og vil helst ikke kaste bort enda flere dyrebare år på Anders Behring Breivik. Jeg velger derfor å publisere mine erfaringer som bok. Deretter vil jeg gå videre med mitt liv. Politikere, akademikere og journalister kan til en viss grad holdes ansvarlige ved å eksponere hva de har sagt og gjort.

Høsten 2016 publiserte Jens Stoltenberg bok om sitt liv. 1. oktober 2016 skrev redaktør Hanne Skartveit en bitende kommentar i avisen Verdens Gang (VG). Hun konkluderte med at “Jens Stoltenberg burde gått av som statsminister etter 22. juli. Når han ikke gjorde det, svekket han våre muligheter til å holde makten ansvarlig.”[20]

22.juli-kommisjonen slo i sin rapport fast at angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret og at gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere på Utøya. Norge hadde svak beredskap, systemer som ikke fungerte og dårlig samarbeid mellom organisasjoner. Skartveit påpeker at det er regjeringen og statsministeren som har det overordnede ansvaret for sikkerheten til landets borgere. De skal sørge for at beredskapen fungerer og at nødvendige sikkerhetstiltak er satt i verk. Denne jobben hadde Stoltenberg ikke gjort skikkelig.

Jens Stoltenberg forteller i sin bok at justisminister Knut Storberget (Ap) to dager etter 22. juli ønsket å ta sin del av ansvaret ved å gå av. Han mente at det var politiets og dermed justisministerens ansvar å forhindre terrorisme. Statsminister Stoltenberg sa absolutt nei til hans ønske. Han måtte fortsette. Da Storberget seinere fikk gå av som justisminister ble dette ikke begrunnet med ansvar for mangelfull terrorberedskap.

Som ledere av Europarådet og NATO betaler de sosialdemokratiske tidligere statsministerne Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg nesten ikke skatt.[21] De vil derimot gjerne at nordmenn og andre innfødte europeere skal betale høye skatter mens de blir aktivt fortrengt i sine historiske hjemland. Utviklingen går skremmende fort. Skribent Per Steinar Runde antyder at etniske nordmenn med dagens innvandring kan bli en minoritet i sitt eget land allerede rundt år 2060.[22]

Det skal bemerkes at Hanne Skartveit, som en av få mennesker i norske medier, holder Jens Stoltenberg personlig ansvarlig for den fundamentale sikkerhetssvikten i 2011. Journalister har derimot også makt. Dette er en mindre formalisert form for makt enn den medlemmer av regjeringen har, men det er like fullt betydelig makt. Redaktører i store aviser er viktige maktpersoner. Flere journalister har holdt meg delvis ansvarlig for handlinger begått av en annen person. Da må de i det minste kunne holdes ansvarlige for hva de selv skriver.

18. juni 2013 publiserte VG en lederartikkel om min uferdige bok. Avisen støttet bokstipendet fra Fritt Ord. Resten av lederen var derimot et eneste langt angrep på min person, med navn og bilde. Mine tekster ble avskrevet som “hatretorikk.” Det ble hevdet at jeg har “menneskefiendtlige holdninger,” “åpenbart forakter vårt samfunn” og “står for et menneskesyn som er stikk i strid med det verdigrunnlaget vår sivilisasjon hviler på.”[23]

Lederartikkelen var usignert. Mest sannsynlig ble den skrevet av Hanne Skartveit. Hun har arbeidet i VG lenge og vært politisk redaktør siden 2009. Hvis dette ikke ble skrevet av henne ble det skrevet av en svært nær medarbeider. Uansett er hun som politisk redaktør medansvarlig for det avisens politiske redaksjon publiserer.

Når de offentlig brennemerker en navngitt medborger er det rimelig å forvente at VGs redaksjon kan konkretisere nøyaktig hva det er i min bok som er “menneskefiendtlig” og ondskapsfullt. Å ikke gjøre dette utgjør en form for maktmisbruk. Hvis Hanne Skartveit med stor moralsk patos krever at den politiske makten skal stilles til ansvar for sine handlinger bør hun også stilles til ansvar for hvordan hun selv forvalter sin mediemakt. Når hun ikke gjør dette er det hykleri.

Norske myndigheters opptreden i 2011 handlet ikke bare om mangel på å ta ansvar. Det dreiet seg også om at maktmennesker dumpet ansvar og skyld på andre. Deler av min bok beskriver nettopp denne prosessen.

Nesten ett år etter publisering av første opplag har VG ikke anmeldt Vitne til vanvidd, ikke omtalt innholdet og knapt nevnt at den eksisterer. VG fikk et elektronisk eksemplar i desember 2015 og et papireksemplar tidlig i 2016.

At en avis får medlemmer av regjeringen til å skrive kronikk om ei bok som ennå ikke er ferdig, og selv skriver lederartikkel om samme bok, er svært uvanlig. At samme avis deretter ikke sier noe om innholdet i den mye omtalte boka må være tilnærmet unikt. Dette er så merkelig at avisen bør kunne gi en konkret forklaring.

Høsten 2016 kontaktet jeg VG ved politisk redaktør Hanne Skartveit og nyhetsredaktør Gard Steiro via e-post for å spørre hvorfor de ikke anmelder min bok. Skartveit svarte at “Det er svært sjelden vi anmelder samfunns – og debattbøker av denne typen.” Steiro hevdet også at avisen anmelder svært lite sakprosa. Min bok ble gitt til flere reportere og en kommentator. Ingen av dem fant visstnok noe i min tekst som er av offentlig interesse.[24]

Det er positivt at de svarte. Jeg har selvsagt aldri hevdet at en avis har juridisk plikt til å anmelde noen bok. Det har de ikke. Om VG burde ha en viss moralsk forpliktelse til å gjøre det i akkurat dette tilfellet kan man imidlertid diskutere, gitt den svært omfattende og ofte meget negative omtalen de har gitt meg i mange år.

Selv om de har flere bokanmeldelser av kriminalromaner og annen skjønnlitteratur anmelder VG også sakprosa som biografier, selvbiografier og faktaorienterte bøker om historie. Et raskt nettsøk beviser at de tidligere har publisert anmeldelser av en rekke bøker om 22. juli-saken. Det er dessuten fullt mulig å gi redaksjonell omtale som annet enn en bokanmeldelse i streng forstand. Dette har de også gjort om andre bøker.

I løpet av noen få uker i september og oktober 2016 publiserte VG blant annet bokanmeldelser av Jens Stoltenbergs selvbiografi, bloggeren Sophie Elise Isachsens selvbiografi, selvbiografien til tidligere ordfører i Bergen Trude Drevland, erfaringene til den franske journalisten Antoine Leiris, som mistet sin kone under det islamske terrorangrepet på Bataclan i Paris i november 2015, samt reiseskildringer fra Torbjørn Færøvik.

Reiseskildringer fra Sentral-Asia betraktes av VG som mer relevante enn erfaringene til en landsmann som ble beskyldt for å være medansvarlig for massemord og jaget ut av landet. VG publiserte høsten 2016 bokanmeldelse av Åsne Seierstads bok om muslimske jihadister. De anmeldte også hennes bok om 22. juli.[25]

Avisen publiserer altså anmeldelser av både bøker om 22. juli og bøker skrevet av norske bloggere. Hvis de hevder at de svært sjelden anmelder bøker av den typen jeg har gitt ut er dette påviselig ikke sant. De har publisert en lang rekke slike bokanmeldelser både før og etter utgivelsen av min bok. Når VGs redaksjon blir spurt om hvorfor de ikke vil omtale min bok reagerer de med å lyve til meg og leserne.

Redaktør Per Anders Madsen omtalte min bok i Aftenposten 12. januar 2016 på en relativt forsiktig måte.[26] Redaktør John Olav Egeland i Dagbladet publiserte 15. januar 2016 en anmeldelse av Vitne til vanvidd. Anmeldelsen var negativ, men hans avis omtalte i det minste min bok.[27]

Det finnes ingen logisk årsak til at VG skulle ha noen mindre grunn til å omtale min bok enn andre store norske aviser som Aftenposten og Dagbladet. Tvert imot. Jeg stod frem fra anonymitet i et intervju med VG 5. august 2011. I jula 2011 hadde VG et stort oppslag der de løy om innholdet av min politiforklaring.

Min bok inneholder flere hundre sider med konsentrert kritikk av en lang rekke navngitte maktpersoner i norsk politikk, medier, politi og samfunnsliv. Teksten er ekstremt godt dokumentert. VG hevder altså at ingen deler av denne boka har det aller minste interesse for norske lesere. Hvis jeg er irrelevant, hvorfor har VG da i årevis publisert en lang rekke artikler, kronikker og intervjuer som spesifikt omhandler meg og mine synspunkter?

Jeg påviser at mange vanlige påstander om 22. juli er tvilsomme eller falske, som at Anders Behring Breivik er en tilregnelig islamkritiker. Det er han ikke. VG ønsker ikke at disse mytene skal eksponeres ettersom VG er blant aktørene som aktivt har deltatt i å utvikle og promotere disse mytene.

Jeg har advart mot den islamske trusselen og islamsk terrorisme i mange år. Folk kan nå se med egne øyne på nyheter fra Europa og resten av verden at mange av mine advarsler var korrekte. VG og andre medier har fremstilt meg som en farlig ekstremist for å fremsette disse advarslene. Medienes fremstilling er falsk.

Hvis de leser min bok vil mange av deres egne lesere oppdage til sin forbauselse at de er enig i ganske mye av det jeg skriver. Ettersom VG har hevdet at personer med mine synspunkter er høyreekstremister betyr dette indirekte at VG henger ut og trakasserer en betydelig andel av sine egne lesere som ekstremister.

I desember 2015 hevdet Arbeiderpartiets muslimske nestleder Hadia Tajik at jeg sender folk i armene på terrorgruppen Den islamske staten (IS) ved å si at vestlige land må stoppe muslimsk innvandring. I samme artikkel uttalte historiker Bård Larsen, uten å ha lest min bok, at mine synspunkter går i retning av en fascistisk ideologi.[28]

Den profilerte politikeren Snorre Valen (SV) og daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) skrev kronikker om min bok i juni 2013, lenge før den var ferdig.[29] Både Valen og Tajik fikk min bok gratis levert på Stortinget tidlig i 2016. Ingen av dem har omtalt boka, etter å ha hatt nesten hele 2016 på å lese den. Når du som lovgiver og politisk maktperson offentlig kritiserer navngitte borgere bør du være hederlig nok til å følge opp etterpå.

I forbindelse med publisering av min bok gav jeg i slutten av 2015 et intervju med avisen Dagen ved redaktører Vebjørn Selbekk og Astrid Dalehaug Norheim.[30] Jeg tok selv lydopptak og publiserte hele intervjuet uredigert som lydfil etterpå på nettsiden Snaphanen.dk.[31] Dette gjorde jeg på grunn av mine tidligere negative erfaringer med Simen Sætre. Jeg forlangte også lydopptak da jeg gav et intervju til avisen Sunnmørsposten ved journalist Marius Rosbach og redaktør Jan Erik Røsvik tidlig i 2016.[32]

Intervjuene med Dagen og Sunnmørsposten ble noenlunde hederlig gjennomført og sitert. Det ble likevel stilt spørsmål ved om det virkelig var nødvendig for meg å forlate Norge i 2011. Ja, det var det. Jeg fikk ingen hjelp fra norske myndigheter, og meget fiendtlig behandling av både politi og presse.

I Aftenposten reflekterer redaktør Harald Stanghelle over at sangeren og filmskaperen Deeyah Khan på 1990-tallet måtte flykte fra Norge. Han synes det er “skammelig” at det norske samfunnet “lot det skje” og at denne personen “ble ikke sett på som en av oss.”[33] Stanghelle nevner ikke at Khan måtte flykte på grunn av trusler fra muslimer. Den shariastøttende muslimen Mohammad Usman Rana er fast spaltist i Aftenposten. Deeyah Khan hevder nå at muslimsk jihadisme har “veldig lite” med islam å gjøre. Jihadisme er bare meningsløs vold.[34]

Så vidt meg bekjent har Harald Stanghelle ikke omtalt min bok etter publisering. Det har heller ikke andre profilerte norske pressefolk som har kritisert meg offentlig, for eksempel Anders Giæver og Marie Simonsen.

“En av oss.” Det var tittelen Åsne Seierstad gav på sin bok om 22. juli-saken. Hvis jeg skulle gitt en alternativ tittel på min bok kunne det ha vært “Ikke en av oss.” Da jeg flyktet fra Norge sommeren 2011 var norske medier aktivt medvirkende til denne utstøtelsen, ikke bare passive tilskuere.

Kommentator Elin Ørjasæter opplevde jakten på min identitet i 2011 som intens. “Stemningen var også klar i å legge skyld på denne Fjordman, hvem han nå var, som ideologisk ansvarlig for 22. juli,” sier hun i 2016. Redaktør Gard Steiro i VG tror at min identitet før eller siden ville blitt kjent, hvis jeg ikke stod frem selv. [35]

Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet var arbeidsminister i Erna Solbergs regjering mellom 2013 og 2015. I 2016 har han gitt ut bok om sine erfaringer. I dagene etter angrepene 22. juli 2011 trodde visstnok en rekke norske journalister fra blant annet Dagbladet, Aftenposten og TV2 at Eriksson var personen bak pseudonymet Fjordman. Dette hadde de fått flere tips om fra “anonyme, men pålitelige kilder.” Eriksson omtaler meg som morderen Breiviks “ideologiske forbilde.” Han skriver følgende i sin bok Bare gjør det:

“Det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg ble kvalm, følte for å brekke meg. Hvordan kunne jeg, som står for det motsatte av denne avskyelige personen som var galningens forbilde, bli anklaget for noe så jævlig?…..Jeg tok anklagene så tungt at det føltes som om beina ikke kunne bære meg, at jeg skulle falle fullstendig sammen. Det er det desidert jævligste jeg noen gang har blitt konfrontert med.”[36]

Denne mannen har bakgrunn fra et høyreorientert parti med mange innvandringskritiske velgere. Han er tidligere minister, har selv erfaringer med massemediene og er forhåpentligvis minst gjennomsnittlig intelligent. Han har aldri møtt meg, og har tydeligvis lest lite eller ingenting av det jeg har skrevet.

Likevel vet han basert på avisoverskrifter at jeg er en “avskyelig” person. Jeg er så forferdelig at han blir kvalm og nesten kollapser bare ved tanken på meg. Dette sier mye om hvor kraftig demoniseringen av meg har vært.

Eksempelet illustrerer hvor ville spekulasjonene var og hvor intensiv jakten på meg var sommeren 2011. Jeg mener fremdeles at det var riktig av meg å stå frem selv under kontrollerte former, for å avslutte alle spekulasjonene. I realiteten hadde jeg ikke lenger noe valg i denne situasjonen.

Robert Erikssons bok ble gitt ut på Kagge Forlag. De var blant en rekke norske forlag, i tillegg til blant annet Cappelen Damm, som ikke ønsket å gi ut min bok Vitne til vanvidd. De har derimot ingen problemer med å gi ut bøker hvor jeg svertes og fremstilles som et “avskyelig” menneske. Per Nordanger, forlagssjef i Spartacus, hevdet til mediene at min bok var for dårlig til å bli utgitt og ikke var av offentlig interesse.[37]

Frisør Merete Hodne kom i medienes og det norske rettssystemets søkelys etter å ha avvist ei muslimsk kvinne i hijab fra sin frisørsalong. Hun betrakter hijab som et totalitært symbol. Hodne anbefaler min bok og mener at jeg bør få “millioner i erstatning” fra den norske staten.[38] Dette hadde selvsagt vært hyggelig. Realistisk sett er det derimot tvilsomt om jeg vil få noen erstatning.

Den offisielle fortellingen om 22. juli i Norge sier at terrorangrepene ble møtt med kjærlighet. Dette er i alle fall delvis en løgn. Jeg vet ikke hva det var som traff meg etter 22. juli, men kjærlighet var det definitivt ikke.

Det pågikk også en heksejakt, noe Anders Behring Breivik selv seinere innrømmet at han ønsket å skape. Jeg har snakket med andre personer som mistet jobben eller jobbmuligheter i kjølvannet av angrepene. Mediehetsen etter 22. juli rammet ganske mange mennesker som hadde drevet med innvandringskritikk. Massemediene tar derimot ikke selvkritikk på dette. De finner det åpenbart brysomt at jeg dokumenterer slike detaljer.

Skribent Olav Torheim bemerker at min bok er grundig og nesten for detaljert.[39] Det beste komplimentet jeg har fått er ei kvinne som sa at min bok vil stå seg godt som et tidsvitne, ei samtidig skildring av vanviddet i vår tid. Min bok vil derfor holde seg bedre om 20 eller 30 år enn visse andre bøker som ble utgitt etter juli 2011. Jeg var glad for å høre dette fordi jeg er en historisk interessert og delvis historisk utdannet person.

Seint i publiseringsprosessen ble det gjort en feil av en annen person. Et betydelig antall kildehenvisninger er blitt forskjøvet og har fått feil nummer. Denne bisarre feilen ble dessverre ikke oppdaget før første opplag var ferdig trykket. Jeg fant dette meget frustrerende, ettersom jeg selv hadde nedlagt et stort arbeid i å sørge for at alt skulle være så korrekt som mulig. Det er derimot ingen feil i selve hovedteksten. De fleste leser kun denne.

Alle kildene ble inkludert. De er korrekte og står i riktig rekkefølge. Det er fremdeles mulig å slå opp i kildene, bare litt mer tungvint enn det som er ideelt. Som en service til mine lesere publiserte jeg i januar 2016 absolutt alle de rundt ett tusen kildene til første opplag av Vitne til vanvidd på internett.[40] Mange av papirbøkene som er blitt solgt i første opplag har fått vedlagt en såkalt erratum-lapp som gjør oppmerksom på feilen.

Jeg har i visse tilfeller utelatt noen detaljer. Dette har jeg primært gjort for å beskytte andre personer, men noen ganger også for å beskytte min egen rett til privatliv. Det som står er derimot sant. Jeg bestemte meg tidlig for at alle utsagn i min tekst, spesielt om navngitte personer, skulle være så godt dokumentert at jeg skal kunne møte alle jeg omtaler i retten om nødvendig og vinne. Alle navn, datoer og sitater er sjekket opptil flere ganger. Denne strategien var tidkrevende, men den har betalt seg. Ingen journalister eller lesere har hittil gjort meg kjent med noen faktiske feil i min bok knyttet til navn, datoer eller sitater.

[1]http://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2016/01/10/195192868/fjordman-avviser-moralsk-medansvar-breiviks-terror Fjordman avviser moralsk medansvar for Breiviks terror. NTB ved Birgitte Iversen, 10.01.2016.

[2] https://www.document.no/2016/01/19/vitne-til-vanvidd-2/ Vitne til vanvidd. 19. januar 2016 av Kjell Skartveit. https://www.document.no/2016/02/21/vitne-til-vanvidd/ Vitne til vanvidd. 21. februar 2016 av Per Steinar Runde.

[3] https://www.document.no/2015/12/15/fair-play-document-sorger-for-at-fjordmans-bok-kan-selges-i-norge/ Fair play: Document sørger for at Fjordmans bok kan selges i Norge. Hans Rustad, 15. desember 2015.

[4] http://snaphanen.dk/2016/03/06/sondagskronika-syndabocken/ Söndagskrönika: Syndabocken. 6/3-16. http://avpixlat.info/2016/03/09/julia-caesars-sondagskronika-syndabocken/ Julia Caesars Söndagskrönika: Syndabocken. 2016-03-09.

[5] http://avpixlat.info/2016/08/25/dissidenter-iv/ Dissidenter IV. 2016-08-25.

[6] http://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli-politikk-og-samfunn/jagland-refser-norsk-presse-for-fjordman-stoette/a/10105677/ Jagland refser norsk presse for Fjordman-støtte. 01.08.2013.

[7] http://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/reportasjer/hvor-ble-det-av-kjerligheten-1.753379 Hvor ble det av kjærligheten? 15. juli 2016.

[8] http://www.aftenbladet.no/meninger/Den-vennlige-fascisten-477902b.html Den vennlige fascisten. 17.apr.2013.

[9] http://www.aftenbladet.no/meninger/Masken-revet-av-Fjordman-433250b.html Masken revet av Fjordman. 10.des.2012.

[10] http://www.aftenbladet.no/meninger/Den-vennlige-fascisten-477902b.html Den vennlige fascisten. 17.apr.2013.

[11] E-post fra Lena Lindgren til meg, 29, august 2016.

[12] https://www.minervanett.no/jakten-pa-fjordman/ Jakten på Fjordman. 26.01.2016.

[13] http://www.vl.no/2.615/uenige-om-fjordman-stotte-men-samlet-i-uro-over-ytre-hoyre-1.20852 Uenige om Fjordman-støtte, men samlet i uro over ytre høyre. 23. juni 2013.

[14] https://www.minervanett.no/fjordmans-ideologiske-univers/ Fjordmans ideologiske univers 26.01.2016.

[15] http://www.dagbladet.no/2016/02/02/kultur/debatt/meninger/kronikk/fjordman/42973613/ Fjordman svarer på kritikken. 2. feb 2016.

[16] http://www.dagbladet.no/kultur/hege-storhaug-i-seg-selv-er-ingen-fare-det-uhyggelige-er-at-hennes-gale-sang-far-et-kor/60681342 Hege Storhaug i seg selv er ingen fare. Det uhyggelige er at hennes gale sang får et kor. 18. august 2016.

[17] https://www.nrk.no/norge/norges-forste-selvmordsbomber-1.11947949 Her er Norges første selvmordsbomber. 25.09.2014.

[18] Jan Hårstad holdt foredrag over temaet Europeisk skjebnetid. I Antropos Bokhandel, Oslo, 30. mai 2016.

[19] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/misforst%C3%A5tt-liberalisme-1.451211 Misforstått liberalisme. 01-08-2013.

[20] http://www.vg.no/nyheter/meninger/jens-stoltenberg/jens-burde-gaatt-av/a/23808680/ Jens burde gått av. 01.10.2016.

[21] http://www.nettavisen.no/na24/skatteekspert-fnyser-av-stoltenbergs-og-jaglands-nullskatt—skatteadel/3423272727.html Skatteekspert fnyser av Stoltenbergs og Jaglands nullskatt: – Skatteadel. 15. oktober 2016.

[22] http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat6/thread11661131/#post_11661131 Nordmenn i mindretal før 2060? 28. sept 2016.

[23] http://www.vg.no/nyheter/meninger/vg-mener-demokratiet-vaart-taaler-fjordman/a/10111205/ VG mener: Demokratiet vårt tåler Fjordman. 18.06.2013.

[24] Utveksling av e-poster mellom meg og VG-redaktører Hanne Skartveit og Gard Steiro, 5. september til 4. oktober 2016.

[25] http://www.vg.no/rampelys/bok/jens-stoltenberg/jens-stoltenbergs-biografi-hoeyst-lesverdig/a/23808657/ Jens Stoltenbergs biografi: Høyst lesverdig. 30.09.2016. http://www.vg.no/rampelys/bok/sophie-elise/bokanmeldelse-sophie-elise-isachsen-forbilde/a/23818137/ Bokanmeldelse: Sophie Elise Isachsen – «Forbilde». 13.10.2016. http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-antoine-leiris-hatet-mitt-faar-dere-ikke/a/23793505/ Bokanmeldelse: Antoine Leiris: «Hatet mitt får dere ikke» 22.09.2016. http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-torbjoern-faeroevik-orientekspressen-en-vaarreise/a/23807971/ Bokanmeldelse: Torbjørn Færøvik: «Orientekspressen. En vårreise» 01.10.2016. http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-aasne-seierstad-to-soestre/a/23825586/ Bokanmeldelse: Åsne Seierstad  «To søstre» 20.10.2016. http://www.vg.no/rampelys/bok/terrorangrepet-22-juli/bokanmeldelse-aasne-seierstad-en-av-oss/a/10153253/ Bokanmeldelse: Åsne Seierstad: «En av oss» 09.11.2013. http://www.vg.no/rampelys/bok/anmeldelse-trude-drevland-litt-privat/a/23832007/ Anmeldelse Trude Drevland: «Litt privat» 27.10.2016.

[26] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Fjordmans-vei-inn-i-varmen–Per-Anders-Madsen-13493b.html Fjordmans vei inn i varmen. 12.jan.2016.

[27] http://www.dagbladet.no/2016/01/15/kultur/pluss/ekstra/litteraturanmeldelser/anmeldelser/42754206/ Anmeldelse: Bak Fjordmans nye fasade er de samme mørke ideene. 15. januar 2016.

[28] http://www.dagen.no/Nyheter/innvandring/%E2%80%93-Fjordman-sender-folk-i-armane-p%C3%A5-IS-278640 – Fjordman sender folk i armane på IS. 3. desember 2015.

[29] http://www.vg.no/nyheter/meninger/kommentar-vaar-demokratiske-beredskap/a/10117786/ Kommentar: Vår demokratiske beredskap. Kronikk av kulturminister Hadia Tajik, 25.06.2013. https://www.nrk.no/ytring/belonning-til-ekstremismen-1.11081545 Belønning til ekstremismen. Kronikk av stortingsrepresentant Snorre Valen, 14.06.2013.

[30] http://www.dagen.no/Nyheter/innvandring/%C2%ABFjordman%C2%BB-vil-nekte-muslimer-adgang-til-Europa-278190 «Fjordman» vil nekte muslimer adgang til Europa. 02. desember 2015.

[31] http://snaphanen.dk/2016/01/02/fjordman-dagen-interviewet/ Fjordman: Dagen-interviewet, mp3. Januar 2016.

[32] http://www.smp.no/nyheter/2016/02/26/Fjordman-vil-forby-halalmat-og-bruk-av-sl%C3%B8r-i-skolen-12210160.ece Fjordman vil forby halalmat og bruk av slør i skolen. Publisert: 26.02 2016 23:58. http://www.smp.no/nyheter/2016/02/26/Den-motvillige-dommedagsprofeten-12210199.ece Den motvillige dommedagsprofeten. 26.02 2016.

[33] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/En-flyktning-med-sin-Peer-Gynt–Harald-Stanghelle-601980b.html En flyktning med sin Peer Gynt | Harald Stanghelle. 12.aug.2016.

[34] http://www.vl.no/reportasjer/mintro/gudmoren-1.798457 Gudmoren. 30. oktober 2016.

[35] https://www.minervanett.no/jakten-pa-fjordman/ Jakten på Fjordman. Lars Akerhaug, 26.01.2016.

[36] Robert Eriksson: Bare gjør det. Utgitt på Kagge Forlag, 2016. Sitat fra side 103.

[37] http://www.dagbladet.no/2015/07/24/kultur/litteratur/22_juli/anders_behring_breivik/fjordman/40302717/ Norske forlag vil ikke ha den – «Fjordman» gir ut omstridt bok på dansk forlag. 24. juli 2015.

[38] http://www.aftenbladet.no/lokalt/–Hadde-det-vart-tristere-a-se-meg-i-rennesteinen_-enn-a-se-meg-med-hijab-532072b.html – Hadde det vært tristere å se meg i rennesteinen, enn å se meg med hijab? 10.okt.2016.

[39] https://www.maalmannen.no/2016/09/2654/ Peder Jensens «Vitne til vanvidd». Av Olav Torheim, 10. september 2016.

[40] https://vitnetilvanvidd.wordpress.com/2016/01/14/kilder-til-min-bok-vitne-til-vanvidd/ Kilder til min bok Vitne til vanvidd. 14. januar 2016.

Advertisements

One thought on “Reaksjoner på min bok Vitne til vanvidd

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s