Simen Sætres uærlige oppførsel

Jeg fikk nylig et spørsmål om den norske journalisten Simen Sætre, som jobber for avisen Morgenbladet.

Det er flere ting jeg har gjort etter 22. juli 2011 som jeg er usikker på om var korrekt. Var det riktig å melde seg for politiet i en så ekstremt vanskelig situasjon som jeg var da? Trolig måtte jeg en eller annen gang snakke med politiet. Det jeg gjorde var i alle fall ikke feigt. Jeg vet derimot ikke om jeg ville ha gjort det samme igjen, og kan ikke anbefale andre å melde seg selv for politiet i en lignende sårbar og presset situasjon.

Det jeg angrer aller mest på fra de siste fem årene er at jeg gikk med på å møte Simen Sætre. Det var en stor feil. Man bør være forsiktig med journalister generelt sett, men han er en av de aller verste i en råtten bransje.

Jeg kan påvise en rekke ganger hvor Sætre har løyet til meg eller om meg. Han har stort sett ikke gjort annet siden vi møtte hverandre enn å sverte min person på det groveste offentlig. Den direkte årsaken til at jeg avbrøt all kontakt med ham for alltid er et eksepsjonelt svinsk og skandaløst intervju som han foretok. Sætres oppførsel da vi møtte hverandre i Stuttgart i desember 2012 er den verste jeg har sett av en journalist noensinne. Det såkalte intervjuet som står i hans bok om meg er feilaktig gjengitt, og publisert mot skriftlige protester. Denne samtalen må trolig rangeres som en av de mest groteske i norsk mediehistorie. Simen Sætre satt og lo meg rett opp i ansiktet gjentatte ganger mens han ville gjøre meg medskyldig i 77 mord som jeg beviselig ikke var involvert i, begått av en mentalt forstyrret person jeg aldri har møtt. Det er det absolutte lavmål jeg har sett fra noen journalist, og jeg har sett ganske mye.

Sætre har en påviselig historie med å kunne oppføre seg som en stor drittsekk. Han klarte i 2009 å provosere en annen venstreorientert norsk journalist, Aslak Nore, så mye at Nore slo til ham. Sætre har i ettertid hevdet at han følte seg ”truet” av meg. Dette er en løgnaktig måte å snu sannheten på hodet. Faktum er at Sætre oppviste en nesten psykopatisk oppførsel mot meg. Hvis han hadde oppført seg på samme måte mot en helt tilfeldig person på gata ville han trolig blitt slått ned. Han er heldig at han møtte en tålmodig mann som meg.

Denne samtalen var ikke avtalt. Tatt i betraktning av at jeg slett ikke var forberedt på noe intervju svarte jeg meget godt for meg. Sætre oppførte seg så motbydelig at jeg burde ha gått fra stedet i protest. Flere år seinere angrer jeg fremdeles på at jeg ikke gjorde dette. Hvis dette var blitt filmet ville jeg trolig fått ros fra publikum for å ha svart godt for meg, men også kritikk for ikke å ha forlatt stedet. Den som ville ha fått klart mest kritikk er derimot Sætre selv. Han oppførte seg fullstendig grotesk, og svært mye verre enn den feilaktige skriftlige versjonen av denne samtalen gir inntrykk av. Det er Sætre som har noe å skjule fra denne hendelsen, ikke jeg.

Dessverre finnes det ikke noe opptak av denne samtalen, verken med film eller lyd. Grunnen til dette er at Simen Sætre ikke gjorde jobben sin skikkelig. Jeg hadde ikke noe annet elektronisk utstyr på meg enn en gammeldags mobiltelefon som ikke var egnet til lydopptak. Hvis en journalist regelrett overfaller en person med et intervju som ikke var avtalt på forhånd er det hans plikt å dokumentere dette, med skjult kamera eller på annet vis. Sætre hadde helt åpenbart planlagt dette opptrinnet på forhånd. Det er fullstendig utilgivelig, og dypt respektløst overfor hans intervjuobjekt og publikum, at han ikke sørget for å ta et opptak av dette.

Det er symptomatisk at når Sætre selv skal forklare hvorfor han ikke tok lydopptak så regelrett lyver han til norsk offentlighet og sine egne lesere. Han hevder at ”det var for støyende i lokalet for båndopptager.” Dette er blank løgn. Denne samtalen fant sted på et museum, ikke på et diskotek eller i et konsertlokale. Riktignok satt vi i kafedelen av museet. Det var likevel fullt mulig å føre en vanlig samtale, og derfor fullt mulig å ta opptak av denne samtalen. Hvis det hadde vært for mye støy i lokalet ville det dessuten vært Sætres oppgave å gjennomføre intervjuet på et annet sted hvor han kunne ta lydopptak. Dette er ikke en gyldig grunn.

Jeg har vært meget forsiktig med å møte journalister etter å ha brent meg kraftig på Sætre. Likevel har jeg tross alt møtt norske journalister en liten håndfull ganger. I forbindelse med lanseringen av min bok Vitne til vanvidd møtte jeg i slutten av 2015 Vebjørn Selbekk og Astrid Dalehaug Norheim fra avisen Dagen. Intervjuet fant sted i frokostsalen på Hotel Bristol i Oslo sentrum. Vi forsøkte å redusere støy ved å sitte i et eget rom. Likevel kom det flere ganger inn kelnere, og det stod en juicemaskin rett ved siden av oss som laget høy lyd. Samlet sett var det minst like mye støy, kanskje mer, under mitt intervju med Dagen enn under samtalen med Sætre. På tross av dette kan man høre 95-99% av denne samtalen på lydopptaket jeg tok.

På grunn av mine svært negative erfaringer med Sætre insisterer jeg nå på at det skal bli tatt lydopptak hver gang jeg møter en journalist. Hvis ikke forlater jeg stedet. Jeg anbefaler andre å følge samme politikk, og gjerne ta opptak selv.

Under intervjuet med Selbekk og Norheim var det avtalt på forhånd at jeg skulle ta lydopptak av samtalen og publisere denne på internett etterpå. Jeg hadde selv med en lydopptaker. Den ble satt på pause mens avisens fotograf tok noen bilder av meg. Jeg har derimot ikke kuttet ut noe. Hele denne samtalen på flere timer ligger uredigert på nettsiden Snaphanen.dk, fritt tilgjengelig for hvem som helst. Dette gjorde jeg selv, nettopp for å vise at jeg ikke har noe å skjule. Jeg skulle gjerne ha gjort det samme med intervjuet med Simen Sætre. Det kan jeg derimot ikke ettersom det ikke finnes noe lydopptak av dette. Det finnes heller ingen vitner fra Stuttgart som forstod det språket vi snakket. I praksis betyr dette at på grunn av Simen Sætres svært lite profesjonelle oppførsel er det teoretisk umulig å dokumentere nøyaktig ett av Norgeshistoriens mest kontroversielle intervjuer.

Likevel har Cappelen Damm forlag publisert et feilaktig intervju om massemord som ikke var avtalt og aldri har vært godkjent. Dette på tross av skriftlige protester fra meg i flere år. Jeg kan ikke anbefale noen å lese Sætres bok om meg. Boka er så dårlig at den aldri skulle ha vært publisert. Den er tilnærmet verdiløs. Sætre utviser en så useriøs og kronisk uærlig oppførsel at han aldri bør skrive bok om et annet menneske igjen. Simen Sætre er et skrekkeksempel på en uhederlig journalist som møter folk på falske premisser, og deretter sviner dem til etterpå.

De som har kjøpt Sætres bok bør være klar over at det eksepsjonelt grove intervjuet som står der er feilaktig gjengitt. Noen av Cappelen Damms kunder vil kanskje kjenne seg lurt av forlaget, og føle at de er blitt solgt et produkt på falske premisser som delvis utgjør en slags historieforfalskning. Enkelte lesere vil kanskje få lyst til å sende boka tilbake til forlaget og kreve pengene tilbake. En slik reaksjon ville være lett å forstå.

Simen Sætre er en av de falskeste og mest uærlige personene jeg har møtt i hele mitt liv. Han vil ikke nøle med å lyve både overfor sitt intervjuobjekt og sitt publikum hvis han tror han kan slippe unna med dette og at dette kan øke hans egen offentlige status. De som skal forholde seg til ham bør vite dette.

For å rette søkelyset på tvilsom presseetikk og maktmisbruk av etablerte massemedier publiserer jeg herved utdrag fra min bok Vitne til vanvidd om mine erfaringer med journalist Simen Sætre.

 

 

 

Høsten 2011 ble jeg kontaktet via e-post av ekteparet Elin Ørjasæter og Nils Gullak Horvei.[i] De ønsket å skrive ei bok om meg og 22. juli-saken. De er genuint uenige med meg om en rekke saker, men de syntes at fremstillingen av meg i massemediene ikke alltid virket sannferdig. Dette var en hyggelig henvendelse som jeg satte pris på. De har vært høflige og reale også etterpå. Likevel takket jeg nei til tilbudet. Grunnen til dette er at jeg ikke ønsket noen bok om meg. Det er mulig at dette var en feilvurdering. Ørjasæter og Horvei kunne trolig ha gitt en mer balansert fremstilling enn den som seinere ble publisert.

I slutten av 2011 ble jeg kontaktet via e-post av en norsk journalist som heter Simen Sætre.[ii] Han hevdet å skrive en artikkel om meg. Denne viste seg å være ei bok. Jeg innså omsider at på grunn av den store medieoppmerksomheten ville det sannsynligvis bli skrevet ei bok om meg, uavhengig om jeg ønsket dette eller ikke. Så lenge vi har ytringsfrihet, som jeg støtter, kan du ikke forby noen å skrive om deg.

Jeg var usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til at en person jeg ikke kjente hadde oppnevnt seg selv til å skrive bok om meg. En mulighet var å boikotte ham. En annen mulighet var å innta en mer pragmatisk posisjon. Noe nølende valgte jeg å besvare en del spørsmål per e-post. Etter ett års nøling gikk jeg til slutt med på å møte denne Sætre. Møtet fant sted i Stuttgart, Tyskland, i desember 2012, noen dager før jul.

Det som talte til hans fordel var at han lot meg få lese på forhånd via e-post noe av det han hadde skrevet om min oppvekst og familie. Det var en positiv gest. Jeg var ikke glad for alt han skrev, men akkurat dette var delvis faktabasert og innenfor grensene av hva som kunne forventes. Sætre har ikke sjikanert min familie. Det er det peneste jeg kan si om ham. Selv om jeg var skeptisk til å treffe ham anså jeg at medienes omtale av meg alt var så negativ at den neppe kunne bli verre. Han hadde også besøkt steder hvor jeg har studert eller jobbet.

Da vi møttes var han smilende og vennlig, til å begynne med. Så fikk jeg se et eksemplar på papir av noe av det han skrev om mine synspunkter. Jeg ble sjokkert over hvor lite kompetent dette var. Sætres oppsummeringer av det jeg skriver var så misvisende at jeg seriøst vurderte å forlate stedet. Dette er ikke noe jeg har kommet på i ettertid. Jeg fortalte ham ansikt til ansikt at han hadde gjort en dårlig jobb. Under sterk tvil ble jeg værende.

Jeg forventet på ingen måte at han skulle være ukritisk, men det er fullt mulig å være kritisk til noen samtidig som man er grundig og informert. Simen Sætre har i løpet av flere år aldri forsøkt å forstå de problemene jeg skriver om. I flere tilfeller avslørte han sterkt mangelfulle kunnskaper om viktige temaer som vi snakket om.

Jeg spurte Sætre om han kunne noe særlig om islam. Svaret var nei. Jeg spurte ham så om han ser noen større problemer knyttet til muslimsk innvandring til Europa. Svaret var igjen nei. Han har anlagt et psykologiserende perspektiv på meg i sin bok. I Sætres verden finnes det ikke større problemer knyttet til islam. Hvis jeg hevder at slike problemer finnes må det være noe galt med mitt hode, resonnerer han. Samtidig betrakter han Breivik som rasjonell, på tross av at ABB opprinnelig fikk en medisinsk diagnose som sinnssyk. Sætres utgangspunkt ser ut til å ha vært at han skulle forklare 22. juli-massakren ved å grave i mitt hode, ikke i Breiviks hode.

Til slutt spurte jeg Sætre om han forstår mine tekster eller årsaken til at jeg skriver. Han sa nei. Sætre skal ha honnør for å ha gitt et forbausende ærlig svar. Da bør han også kunne innse sine begrensninger. Han har deltatt i sammenhenger der han fremstiller seg som ekspert på mine ideer. Det er han definitivt ikke. Folk som ønsker å sette seg inn i mine synspunkter kan enkelt lese noen av mine tekster på internett og gjøre seg opp sin egen mening. Det har ingen hensikt å konsultere Simen Sætre om mine meninger eller tankeprosesser. Han er en tilnærmet verdiløs kilde om dette. I sin bok beskriver Sætre ofte sine egne forestillinger snarere enn mine.

I tillegg til å være avisbud med lokalavisen Sunnmørsposten var to av mine første småjobber på Aalesunds Museum og Sunnmøre Museum i min hjemby. Jeg liker museer og besøkte flere i Stuttgart. Sætre hengte seg på da jeg skulle til ett av dem. Etterpå satte vi oss ned for en matbit. Mens jeg ventet på mat begynte han uten forvarsel en svært fiendtlig utspørring, som bar preg av et verbalt overfall. Sætre skiftet fra et påtatt smil til grov personsjikane i løpet av noen få sekunder.

Det finnes ikke noe opptak av denne samtalen fordi Sætre ikke tok den opp. Hvis jeg hadde visst på forhånd at det skulle bli foretatt et intervju kunne jeg ha ordnet utstyr for opptak selv. Jeg var forberedt på å spise middag.

Det var Sætre som ville skrive bok, ikke jeg. Det var han som hadde mast lenge om å møtes, ikke jeg. Ikke minst var det han som var der i egenskap av å være betalt journalist og han som åpenbart hadde planlagt dette. Det var hans oppgave å sørge for et opptak av denne samtalen. Det er hans feil at dette ikke ble gjort. Dette er en sterkt uprofesjonell opptreden. Selv når en journalist filmer noen med skjult kamera har han i det minste et opptak av det som blir sagt. Sætres oppførsel var grotesk. Ingen mennesker i nærheten forstod det språket vi snakket. Det finnes altså ingen andre vitner enn meg.

Simen Sætre hadde åpenbart bestemt seg på forhånd for at mine tekster var en direkte inspirasjon for at Breivik begikk massemord. Han skulle hamre løs på meg med personhets til jeg innrømmet dette. Dette gjorde han uten å ta seg bryet med å sette seg skikkelig inn i mine tekster eller problemene jeg skriver om. Bare noen timer tidligere hadde jeg vurdert å gå på grunn av det elendige forarbeidet han hadde gjort. Enkelte av hans kommentarer var så uinformerte at det var vanskelig å ta ham seriøst. Hans kunnskapsnivå om hele saken var pinlig lavt og basert på avisoverskrifter. Det faktum at Breivik i følge egne og andres utsagn var radikalisert før han overhodet hadde hørt om meg ignorerte han fullstendig. Fakta skulle ikke hindre Sætre fra å svine meg til.

Sætre prøvde å hetse meg til jeg sa noe dumt. Den gleden fikk han aldri. Jeg sa ikke noe dumt. Tatt i betraktning av at jeg ikke var forberedt på et intervju besvarte jeg hans spørsmål så rolig og rasjonelt som jeg kunne. Dette gjorde ham sur. Da jeg hadde svart godt på ett av hans svært fiendtlige spørsmål gliste Sætre hånlig og utbrøt “Trente du foran speilet på forhånd? Høhøhøhøh!” Han kom med mange slike spydigheter, som fornedret min person og knapt berørte de problemstillingene jeg skriver om. Sætre har systematisk kuttet dette ut fra teksten. Hans skriftlige versjon gir derfor en falsk og sterkt forvrengt fremstilling av det som ble sagt mellom oss.

Sætre forsøkte målbevisst å klistre meg til massemord. Han ville ha meg til å akseptere ytterst tvilsomme eller påviselig falske premisser. Hvis jeg ikke sa at jeg er medskyldig i 77 mord som jeg ikke var involvert i, begått av en muligens sinnssyk mann jeg aldri har møtt, svarte han med hån og spott. Han hadde ikke gjort jobben sin og hadde ikke satt seg inn i elementære fakta, heller ikke om rettssaken eller ABBs bakgrunn og manifest. Sætre er ikke engang kvalifisert til å mislike mine tekster. Han ante rett og slett ikke hva han snakket om.

Det er synd at denne samtalen ikke ble filmet. Det ville ha gitt et helt annet inntrykk hvis folk kunne se selv hvor svinsk og dypt useriøs Sætre faktisk var. Dette var ikke kritisk journalistikk, det var en parodi. Simen Sætre bokstavelig talt gliste og hånflirte mens han forsøkte å legge dusinvis av drepte ungdommer på mine skuldre. Det er den verste oppførselen jeg noensinne har sett av en journalist, og jeg har sett ganske mye. Hvis dette var blitt vist til folk flest uredigert ville det avslørt at Sætre overhodet ikke er noen genuin biograf. Han har seilt under falskt flagg både overfor meg og leserne. Kanskje er det nettopp derfor Sætre ikke tok et opptak.

Sett i ettertid burde jeg helt klart ha forlatt stedet i protest. Jeg begikk den klassiske feilen mange mennesker begår i møte med en uhederlig journalist: Jeg ble sittende på grunn av malplassert høflighet. Det angrer jeg sterkt på. Han oppførte seg så råttent og motbydelig at en mindre tålmodig mann enn meg kanskje hadde slått til ham. Sætre er blitt slått til før. Dette var av en annen venstreorientert norsk journalist, Aslak Nore.[iii]

Jeg forlangte nå løfter om at jeg skulle få lese igjennom og sitatgodkjenne denne teksten før den ble publisert. Ellers ville jeg ikke fortsette. Det lovte Simen Sætre, som tok noen skriftlige notater. Jeg fikk seinere tilsendt per e-post en tekst fra ham som jeg ikke har godkjent, fordi den ikke er en riktig gjengivelse av det som ble sagt mellom oss. For det første er en god del av det jeg sa kuttet ut eller ikke korrekt gjengitt. For det andre er Sætres ekstremt grove personsjikane stort sett kuttet ut fra teksten, slik at leserne ikke kan se dette.

Sætre signaliserte at han ville publisere denne feilaktige teksten uansett. Jeg ble sint og protesterte på dette grove bruddet på avgitte løfter og grunnleggende presseetikk. Sætre rykket da ut i mediene og hevdet at jeg “truet” ham.[iv] Etter å ha vært innsmigrende i lang tid skiftet han plutselig til reindyrket drittsekkoppførsel. Jeg kan godt si kontroversielle ting, men jeg ønsker å bli korrekt sitert. Jeg ga klar beskjed om at hvis han publiserte et intervju som ikke var riktig gjengitt ville jeg aldri noensinne ha noe med ham å gjøre igjen.

Teksten i hans bok er ikke en korrekt gjengivelse av den samtalen vi hadde. Den skulle aldri ha vært publisert. Dette er skandaløst og fullstendig utilgivelig. Jeg har overhodet ingen kontakt med Sætre i dag. Jeg har ingen interesse av å kommunisere med en person som opptrer så falskt og uredelig. Under et kort besøk i Oslo i desember 2014 møtte jeg Sætre ved en tilfeldighet. Han begynte da å stille spørsmål om hvor jeg bor. Det er ikke spesielt intelligent av Sætre å forvente at jeg skal fortelle ham hvor jeg bor. Jeg gjentok ansikt til ansikt at jeg ikke vil ha noe mer kontakt. Simen Sætre har begått et så grovt tillitsbrudd at han aldri vil få min tillit igjen.

Det er svært useriøst av det angivelig seriøse forlaget Cappelen Damm å publisere i bokform et meget fiendtlig intervju om massemord som ikke var avtalt, som det ikke finnes noe opptak av eller vitner til og som intervjuobjektet mener ikke er korrekt gjengitt.[v] Dette har jeg sagt offentlig, også i avisen Morgenbladet hvor Sætre jobber.[vi] Jeg har vært i kontakt med forlaget per e-post gjentatte ganger fra 2013 til 2015 om dette. Cappelen Damm holder sine lesere for narr ved å servere dem en falsk tekst som dokumentarisk.

Det som står i boka som er delvis faktabasert er at jeg er oppvokst i Ålesund og har studert og jobbet i Midtøsten. Dette var allerede offentlig kjent. Jo lenger leseren kommer ut i boka, jo mer spekulativ er den. Mot slutten har den nesten null faktamessig innhold. Epilogen er et makkverk. Den skulle aldri ha vært utgitt.

Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, er ikke en fan av mine meninger. Likevel støttet han Fritt Ords tildeling av et stipend til denne boka.[vii] Han utviste større modenhet i dette spørsmålet enn Simen Sætre. Som Tornes korrekt påpeker fikk Sætre den samme typen stipend fra Fritt Ord for å gi ut sin bok om meg.[viii] For Sætre er det tydeligvis greit med støtte til ei bok om meg, men ikke til ei bok av meg.

I november 2013 rykket Simen Sætre ut i Sunnmørsposten, den dominerende avisen i min hjemby som blant annet leses av mine foreldre og besteforeldre. Han hevdet da at det er “gråsoner” om jeg er personlig medansvarlig for 77 mord.[ix] I samme artikkel mente han også at jeg “slipper for lett unna.” Han vet utmerket godt at jeg måtte flytte fra mitt hjemland uten å ha gjort noe som helst kriminelt. “Anders Behring Breivik hadde et mål ved siden av selve terrorhandlingene, og det var å introdusere visse skribenter og tenkere i norsk offentlighet. Den viktigste av dem var Fjordman,” sier Simen Sætre. Indirekte antyder han altså at Breivik skjøt 15 år gamle jenter i hodet på Utøya delvis for at jeg skulle få flere lesere. Dette har ABB selv ikke sagt, og heller ikke politiet. Til gjengjeld har Breivik sagt det stikk motsatte, nemlig at han blant annet ønsket å ødelegge for fredelige islamkritiske skribenter. Dette ignorerer Sætre fullstendig. Det passer kanskje ikke hans agenda.

I slutten av 2013 skrev han en lang artikkel som primært så ut til å være designet for å skaffe seg selv medieoppmerksomhet på min bekostning.  Han advarte der om at jeg var tatt inn i varmen, noe som visstnok ville være aldeles forferdelig.[x] Jeg ble sammenlignet med Adolf Hitler i en stor avis noen få måneder tidligere. Dette er et tegn på at man er tatt inn i varmen og akseptert av det gode selskap, regnet Sætre ut.

Sætre fortalte mediene at det var “et tøft slag” for meg at Breivik ble erklært tilregnelig.[xi] Dette er rent vås uten rot i virkeligheten. Jeg er kritisk til dommen men var ikke spesielt overrasket over den, tatt i betraktning av hvor mye press det var på dommerne. Jeg hadde ikke noen sterke emosjonelle reaksjoner da dommen falt. Simen Sætre demonstrerer med slike grunnløse påstander at han forstår veldig lite av den personen han skriver om.

Sætre fremhever at han ikke vil være fordømmende og kun vil holde seg til fakta. Det ville vært positivt om han holdt seg til sine egne retningslinjer, men det gjør han ikke. Han skriver i pocketutgaven av sin portrettbok at mine tekster aldri var ment seriøst.[xii] Hvilket faktisk belegg har han for å si dette? Ingen. Dette er fri fantasi. Sætre dikter opp ting ut av tom luft som han bruker til å sverte meg i mediene. Jeg har aldri gitt uttrykk for at mine tekster ikke er ment seriøst. Jeg fortsatte å skrive etter at jeg mistet jobben og måtte gå i landflyktighet. Mine uttalelser og handlinger antyder at jeg mener det jeg skriver. På tross av dette går Sætre ut og hevder det motsatte. Han fratar meg dermed all ære som skribent. Dette er karakterdrap, ikke kritisk journalistikk.

Jeg har mistet oversikten over hvor mye jeg har publisert som Fjordman i over et tiår. Det har nesten helt sikkert passert en million ord, og kan godt være to millioner ord i dag. Jeg vet det ikke engang selv. I alle fall dreier det seg om ganske mange bøker i full lengde, om temaer som spenner fra astrofysikk til middelalderhistorie. Det aller meste av dette har jeg publisert på internett mer eller mindre gratis.

Påstanden om at mine tekster ikke er ment seriøst er blank løgn. Jeg kontaktet forlaget, blant annet med forespørsel om å få denne falske påstanden fjernet i fremtidige utgaver av boka. Jeg fikk et arrogant svar fra Ingebrigt Waage Hetland, redaktør i Cappelen Damms dokumentaravdeling, om at Sætre er i sin “fulle rett” til å hevde dette.[xiii] Det er høyst diskutabelt. Hvis Sætre gir ut bok med tittelen «Hvordan Simen Sætre betrakter verden» så skal han i ytringsfrihetens navn få lov til å si stort sett det han vil. Dette dreier seg imidlertid om ei bok som har et bilde av meg på forsida, som spesifikt omhandler min person og som hevder å være faktabasert. Da bør de holde seg til fakta, ikke regelrett dikte opp falske påstander om meg. Hvis Sætre vil dikte bør han i så fall være ærlig nok til å presentere seg selv som en dikter.

Sætre er ikke alltid demoniserende og skriver at jeg ikke fremstår som så ond i virkeligheten som man kunne få inntrykk av fra mediene. Han anlegger derimot ofte en mystifiserende tone og ender opp med å fremme flere myter enn han avskaffer. Han har visse skriveferdigheter. Det er mulig at Sætre kan skrive greit om et annet tema som han faktisk kan noe om. Han er imidlertid ikke godt egnet til å være biograf, aller minst for meg, og burde aldri ha oppnevnt seg selv til denne jobben.

[i] Utveksling av e-poster mellom meg og Elin Ørjasæter og Nils Gullak Horvei, i månedsskiftet oktober/november 2011.

[ii] Første e-post fra Simen Sætre til meg er datert 9. desember 2011. Det var da snakk om en artikkel om meg, ikke ei bok.

[iii] http://www.dagbladet.no/2009/10/16/nyheter/aslak_nore/integrering/8611162/ Samtalen som fikk Aslak Nore til å eksplodere 16. oktober 2009.

[iv] http://www.hegnar.no/okonomi/politikk/artikkel325218.ece Fjordman nekter for å ha truet forfatter. 18.4.2013.

[v] Simen Sætres bok «Fjordman. Portrett av en antiislamist» ble utgitt hos Cappelen Damm i 2013.

[vi] http://morgenbladet.no/ideer/2013/gaten_simen_saetre Gåten Simen Sætre. Av Peder Jensen, 10. mai 2013.

[vii] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Apenhetens-pris-7231107.html Åpenhetens pris. Tornes, 14. juni 2013.

[viii] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article7388614.ece Å ville lese vrangt. Erik Tornes, 29.nov. 2013.

[ix] http://www.smp.no/kultur/litteratur/article8692773.ece  Renvasking av Fjordman. – Fjordman slipper lett til i norske avisspalter, og han slipper for lett unna det han faktisk skriver, sier forfatter Simen Sætre. – Gir du Fjordman medansvar for 22. juli? – Det er snakk om gråsoner. Sætre sitert av journalist Gry Støre i Sunnmørsposten, 26.11 2013.

[x] http://www.samtiden.no/samtiden-4-2013/ Samtiden 4 – 2013. Simen Sætre: “Renvaskelsen av Fjordman”

[xi] http://www.smp.no/nyheter/article7412067.ece Fjordman avviser påstander i bok om ham  17.04 2013.

[xii] http://www.forlagsliv.no/blog/2013/12/17/nye-tanker-i-fjordman-debatten/ Nye tanker i Fjordman-debatten. Etterord i pocketutgaven av boka Fjordman, av Simen Sætre. Sætre hevder der at mine tekster «var aldri ment seriøst.» Desember 2013.

[xiii] E-post fra redaktør Ingebrigt Waage Hetland hos Cappelen Damm forlag, 9. februar 2015.

Advertisements

One thought on “Simen Sætres uærlige oppførsel

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s